De fjorten nødhjelpere

De fjorten nødhjelpere er en gruppe helgener som i middelalderen hadde en særstilling når man var i nød og skulle anrope de hellige for å få hjelp. Tradisjonen startet i Rhinland, og spredte seg fra Regensburg og Bamberg til resten av Tyskland, Norden og Ungarn. I Italia og Frankrike fikk de lite oppslutning, selv om flere av helgnene individuelt hadde en sterk kult også der.

Første gang de nevnes er i et avlatsbrev fra 1284. I 1331 ble de fremstilt i kunst i dominikanerklosteret i Regensburg. Kulten var på sitt sterkeste på 1400-tallet. Den ble sterkt kritisert av reformatorene, og konsilet i Trent forsøkte å begrense den. Senere ble den til en viss grad tatt opp igjen i klostre i Bayern og Schwaben.

En valfartskirke i Oberfranken nord for Bamberg fra midten av 1700-tallet, Vierzehnheiligen, er viet til nødhjelperne; likeså en kirke i Wien.

Antallet fjorten kom muligens som en dobling av det hellige tall syv, og kan være innlånt fra islam, der man hadde syv nødhjelpere.

Helgenene

Hvem de fjorten var, varierte fra et sted til et annet. Man valgte helgener ut fra hvilken sykdom man mente de kunne hjelpe mot.

De vanligste nødhjelpere

Acasius, ved dødsangst
Barbara, mot feber og plutselig død
Blasius, mot halsonde og hudsykdommer
Dionysius av Paris, mot hodelidelser og samvittighetsangst
Egidius, for angerfulle skriftende og ammende mødre
Erasmus, for enker, foreldreløse og for sjøfolk i fare; mot kolikk, magesmerter og underlivssmerter
Eustacius, mot ulv, pest, sult og krig, ved skjebnesvangre uhell
Georg, mot spedalskhet, ved trosvansker og i krig
Katarina av Alexandria, for syndere og vitenskapsmenn, mot sykdommer i halsen
Kristoforos, for veifarende, mot uvær og brann
Kyriakos, mot store fristelser og barnesykdommer
Margareta av Antiokia, for fødende kvinner
Pantaleon, for leger, syke og ensomme
Vitus, for ungdommer og barn, mot kramper og nervesykdommer (spesielt St. Veitsdans)