Hundedagene
Hundedagene, eller røtmåneden, varer etter vår kalender fra 23. juli til 23. august, noen steder regnes hundedagene fra 24. juli til 24. august; i skuddår fra 22. juli.[1] Det er knyttet mye folketro til denne måneden, som vanligvis er den varmeste tiden på sommeren.
Etymologi og astronomisk bakgrunn
Hundedagene er omtalt allerede i antikken (latin: dies caniculares).[2] Navnet kommer av Canicula, Hundestjernen, også kjent som Sirius. I oldtidens Egypt observerte man at Hundestjernen startet sin stigning samtidig med at Nilen begynte å stige, og den varmeste tiden på året startet. Man trodde stjernen var skyld i elvens stigning og kalte den påfølgende måneden (den tiden da solen passererer gjennom Løvens tegn) for hundedagene.[3] Avstanden fra jorden til Sirius er mer enn åtte lysår, og stjernen har i realiteten ingen påvirkning på vær og temperatur på jorden.[4] Sirius vender hvert år tilbake til nattehimmelen på sensommeren, men posisjonen skifter gradvis i forhold til sola, og stjernen vil om ca. 10 000 år stige midt på vinteren.[4]
Betegnelsen «røtmåneden», som brukes enkelte steder i Norge, kan komme fra mellomtysk, der «Rode» betyr hund.[1]
Folketro og observasjoner
I folkeetymologien er navnet «røtmåneden» blitt knyttet til råte, ettersom matvarer i denne varmeste sommertiden har lett for å råtne.[2]
Ifølge folketroen har hunder lett for å bli ville og gale under hundedagene,[3] og fluene øker i antall.
Perioden er mye brukt i forbindelse med værspådommer: Er det fint vær 23. juli, holder det seg fint ut hundedagene. Tilsvarende, hvis det regner 23. juli, vil det regne den kommende måneden.[3]
En del andre fenomener er også typiske for hundedagene, på grunn av økt varme. Det er blant annet vanlig med en voldsom oppblomstring av maneter i fjordene.[5] Ettersom temperaturen i sjøen er høy, er det lite næringssalter i vannet, på grunn av algevekst. Dette kan være årsaken til at detritus og annet organisk materiale flyter opp, men disse sammenhengene er ikke dokumentert.[6]
Hundedagene er ikke markert på primstaven.[1]
Referanser
Litteratur
- Alver, Brynjulf (1970). Dag og merke: folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. U-bøkene. Oslo: Universitetsforlaget. s. 138–139.
- Hødnebø, Finn (1962). Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. 7: Hovedstad-judar. Oslo: Oslo : Gyldendal, 1956-1978. s. 81.
- Kelly, Bethanne [… et al.] (2009). An Uncommon History of Common Things. Washington: National Geographic Books. ISBN 978-1426204203.
