Hybridkrigføring

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-05}} etter påstanden. 2022

Hybridkrigføring, eller sjette generasjons krigføring, er en type krigføring som karakteriseres av en kombinasjon av tradisjonelle militære, irregulære og sivile metoder, og som utnyttes mot ett felles mål i alle ulike kjeder av en konflikt. Åpne og skjulte innslag kombineres vanligvis i hybridkrigføring, og kan blant annet inkludere følgende:^[1][2]

• Regulære militære avdelinger, slik som arméavdelinger, flyvåpen og marine
• Spesialstyrker
• Irregulære avdelinger, for eksempel en væpnet milits
• Stiftelse eller understøttelse av uro i andre land, for eksempel via separatistbevegelser eller politisk opposisjon
• Psykologisk krigføring og informasjonsoperasjoner
• Økonomisk krigføring, som handelsblokader og embargo
• Elektronisk krigføring
• Dataangrep
• Diplomati

Begrepets bruk

Begrepet hybridkrigføring fikk større spredning utenfor militærstrategiske kretser etter konflikten i det østlige Ukraina brøt ut i 2014.^[2] Mange NATO-land, spesielt de med russiskspråklig befolkning, uttrykte i forbindelse med dette uro for selv å bli utsatt for hybridkrigføring fra Russland. Disse landene mente at NATO må bli bedre på å forsvare seg mot hybridkrigføring.^[3]

Det er blitt hevdet at hybridkrigføring i bunn og grunn ikke er et nytt fenomen innen krigføring, men at begrepet hybridkrigføring, eller «hybride trusler», er anvendbart for å poengtere en økt kompleksitet i trusselbildet i forbindelse med konflikter.^[1] Andre forskere har derimot hevdet at begrepet bygger på manglende kunnskap og leder til unødvendig forvirring.^[4]

Referanser