Trümmerfilm

Trümmerfilm («ruinfilm») var en retning innen tysk film i årene rett etter andre verdenskrig. Filmene skildret og diskuterte situasjonen i etterkrigstidens Tyskland og den siste fase av Nazityskland. Filmene utspiller seg helst i bymiljø og har en stil inspirert av dokumentarfilm.

Tematiske gjengangere var blant annet

• Problemer med de som vendte hjem fra krigen
• Fattigdom, lidelse og nød i etterkrigstidens Tyskland
• Stunde Null
• Oppgjøret med fortiden (Vergangenheitsbewältigung)
• Skyld og soning
• Krigsskader og krigstap
• Hverdag i ruinene

De ble laget av regissører som Wolfgang Staudte, Kurt Maetzig og Helmut Käutner, som søkte nye uttrykksmåter samtidig som de stod under oppsikt av okkupasjonsmaktene. Staudtes Die Mörder sind unter uns fra 1946 ble definerende for retningen. Den hadde premiere i oktober 1946 i den sovjetiske okkupasjonssonen i Belrin.

Trümmerfilm opphørte som en strømning omkring 1950, da andre filmuttrykk overtok.^[1]

Strømningen har både estetiske og tematiske berøringspunkter med italiensk neorealisme, med eksempler som Roberto Rossellinis Rom – åpen by fra 1945.^[1] Trümmerfilm har i litteraturen motstykket Trümmerliteratur.

Liste over filmer

• Die Mörder sind unter uns (1946), regi Wolfgang Staudte
• Freies Land (1946), regi Milo Harbich
• Irgendwo in Berlin (1946), regi Gerhard Lamprecht
• Autostrada (1947), regi Helmut Käutner
• …und über uns der Himmel (1947), regi Josef von Báky
• Zwischen gestern und morgen (1947), regi Harald Braun
• Film ohne Titel (1948), regi Rudolf Jugert
• Berliner Ballade (1948), regi Robert A. Stemmle
• Liebe 47 (1949), regi Wolfgang Liebeneiner
• Wohin die Züge fahren (1949), regi Boleslaw Barlog
• Der Ruf (1949), regi Josef von Báky

Referanser