Viljens triumf

Plakatkunstner: Erich Ludwig Stahl

Generell informasjonSjangerdokumentarfilm
nazistisk propagandafilmUtgivelsesår1935Prod.landTysklandLengde114 min.SpråkTyskBak kameraRegiLeni RiefenstahlProdusentLeni Riefenstahl
Walter RuttmannMusikkHerbert Windt
Richard WagnerForan kameraMedvirkendeAdolf Hitler
Hermann Göring
Andre nazistledereProd.selskapReichsparteitagsfilm, UFA (Universum Film)Premiere28. mars 1935 (Berlin)Eksterne lenkerIMDb

Viljens triumf, eller på tysk Triumph des Willens, er en tysk dokumentar og nazistisk propagandafilm fra 1935. Filmen er regissert av Leni Riefenstahl og skildrer det tyske nazistpartiet NSDAPs store partikongress, den årlige rikspartidagen (Reichsparteitag), i Nürnberg i september 1934: Rikspartidag for enhet og styrke. Viljens triumf er en skremmende effektfull propagandahyllest og idealisering av «føreren» Adolf Hitler, leder av det nasjonalistiske, antidemokratiske, militaristiske og populistiske nazipartiet og diktator i det nazistiske Tyskland. Filmen er i ettertid både beryktet og beundret for banebrytende fortellerteknikk og filmgrep.^[1]

Innhold, formspråk og reaksjoner

Viljen triumf framstår som en voldsom, teatralsk og i vår tid uhyggelig hyllest til den nasjonalsosialistiske «føreren» Adolf Hitler, men også til nazistpartiet og medlemsmassene. Akkompagnert av klassisk musikk og pompøse marsjer viser filmen en bildekollasje av opptak fra de fire kongressdagene fra 5. til 8. september: av Hitlers triumferende ankomst gjennom byens gater, av enorme massemøter med overdreven scenografi, av leirliv og parader, samt nærbilder av begeistrede ledere og hengivne, «ariske» partimedlemmer som tilskuere og deltakere. Filmen inneholder også korte utdrag av flere følelsesladde taler, særlig av Hitler, men også av propagandaminister Joseph Goebbels, antisemitten Julius Streicher og Rudolf Hess. Regissøren Leni Riefenstahl fråtser i symboler, uniformer og faner og benytter seg av dramatiske kameravinkler og lyssetting fra den tyske filmekspresjonismen. Hun bruker også teleobjektiver for å skape fortegnede perspektiver, bevegelig kamera og luftfoto, effekter som dengang var nyskapende.

Viljens triumf vant gull i Filmfestivalen i Venezia i 1935, men fikk også utmerkelser i Frankrike, Sverige og USA, i tillegg til tyske priser. Den regnes av mange for å være filmhistoriens mest ekstreme og «effektive» propagandafilm, og listes ofte opp blant verdens beste filmer i det hele tatt på grunn av sin mesterlige fortellerteknikk og revolusjonerende bruk av musikk og andre filmeffekter. Flere seinere underholdningsfilmer har lånt virkemidler og stiltrekk fra den. Komikeren Charlie Chaplin parodierte stilen i sin satiriske Diktatoren allerede i 1940, men filmen har også inspirert nyere filmer, deriblant flere scener i de eventyrlige Star Wars-filmene. Viljens triumf har vært forbudt i flere land på grunn av sitt nasjonalsosialistiske innhold.

Viljens triumf ble sammen med over 40 filmer fra nazitiden forbudt ordinær distribusjon.^[2]

Fra det tyske nazistpartiet rikspartidag i Nürnberg 5.-8. september 1934: En følelsesladet tale av Hitler, partileder og rikskansler, blir toppunktet i Viljens triumf. Podiet er dramatisk lyssatt og dekorert med hakekors og tysk ørn.
Foto: Bundesarchiv
Riefenstahl og hennes filmteam (til høyre i bildet) under innspillinga av Viljens triumf under nazistienes årlige massemønstring i Nürnberg 1934. Filmen hadde premiere året etter.
Foto: Bundesarchiv
Foto fra en av Hitlers taler til folkemassene og uniformerte medlemsgrupper under partidagene i 1934. «Føreren» blir filmet fra ulike vinkler av flere kameraer.
Foto: Bundesarchiv

Liknende propagandafilmer

Leni Riefenstahl benyttet det samme bildespråket i flere filmer. Hun lagde en tilsvarende dokumentarfilm fra rikspartidagene i 1933, Sieg des Glaubens («Troens seier»), som var den første hun produserte for Hitler og hans nazistparti. Den framstår som «naturligere» enn seinere «overregisserte» filmer, som Tag der Freiheit: Unsere Wehrmacht («Frihetens dag! - Våre væpnede styrker!») fra partikongressen i 1935 og den berømte og påkostede propagandadoukumentaren fra de olympiske leker i Berlin i 1936, Olympia. For øvrig ble alle kopier av rikspartidag-filmen fra 1933, «Troens seier», ødelagt etter ordre fra partiledelsen. I denne filmen opptrådte SA-lederen Ernst Röhm, som da var partiets nest mektigste mann. Da Rhöm falt i unåde og ble drept i «De lange knivers natt» året etter, skulle også alle spor etter ham fjernes. Flere opptak fra 1933-filmen er imidlertid med i «Viljens triumf».

Riefenstahl samarbeidet med Albert Speer i utformingen av partikongressene, og fikk stor handlefrihet og enorme ressurser til sine produksjoner. Speer var «Førerens arkitekt» som formet Nazi-Tysklands nye arkitektur i samsvar med Hitlers ønsker. Både Speers klassisistiske stilidealer og Riefenstahls filmer ga Nazi-Tyskland den estetiske fasaden som fortsatt ofte forbindes med dette regimet.

Se også

Rikspartidag for enhet og styrke, de tyske nazistenes partikongress 1934
Leni Riefenstahl, regissør
«Troens seier», propagandafilmen fra rikspartidagen 1933
«Sannheten om hakekorset», svensk dokumentar fra 1960 som bruker klipp fra Viljens triumf.

Referanser

^ ^a ^b Aas, Nils Klevjer (1950-2013) (1991). Fascismens fascinasjon - et dida[k]tisk dilemma: Leni Riefenstahls "Viljens triumf" som kildemateriale og påvirkningskilde. Oslo: Statens filmsentral. ISBN 8290463243.
^ Hoberman, J. (7. mai 2015). «‘Forbidden Films’ Exhumes Nazi Poison From the Movie Vaults». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. mars 2020. «Forty-four of the Murnau Foundation’s films, as well as others held by the German Federal Archives, remain prohibited there and can be shown only under special circumstances, which include the presence of an expert to furnish context. In addition to well-known propagandist works like the Nazi martyrdom film “Hitler Youth Quex” (1933), Leni Riefenstahl’s staged documentary “Triumph of the Will” (1935) and “Jew Süss,” forbidden films include the virulently anti-British “Uncle Kruger,” the pro-euthanasia melodrama “I Accuse,” and the gung-ho bomber-pilot celebration “Stukas,” all released in 1941.»